Gruve 1a (1906 - 1920)
Da Store Norske ble etablert i 1916, overtok de ”Amerikanergruva” eller Gruve 1 ytterst i Longyeardalens nord-vest side, 230 m.o.h.
Driften kom etter hvert i relativt god gjenge, men natten til 3. januar 1920, skjedde det en kullstøveksplosjon i gruva. 26 mennesker mistet livet. Gruva ble ødelagt av eksplosjonen og den påfølgende brannen. Selskapet klarte ikke å slokke brannen helt, og etter at omkomne og utstyr var blitt hentet ut ble gruva forseglet for å kvele brannen.
Produksjonen ble senere ikke tatt opp igjen, til tross for at styret mente at det ikke skulle være noe i veien for å gjenoppta driften. Det ble imidlertid funnet mer økonomisk riktig å konsentrere arbeidet om Gruve 2 hvor kullgangen var mektigere og kvaliteten fullt på høyde med kullene i Gruve 1.
I 1936/37 da Gruve 2a gikk mot slutten og selskapet arbeidet aktivt for å øke gruveproduksjonen, vurderte selskapet på nytt spørsmål om å gjenoppta driften av Gruve 1, men nå med et nytt innslag lenger inn i dalen.
Nye Gruve 1/Gruve 1b (1939-1958)
I 1938 vedtok selskapet å bygge ut av Nye gruve 1, eller Gruve 1b. Gruveinnslaget ble lagt på vestsiden av Longyeardalen ca. 1600 m sør for innslaget til Gruve 1a (1). Anleggsarbeidene tok til sommeren 1938 og regulær produksjon kom i gang fra medio oktober 1939.
Det ble i den forbindelse bygget ca. 3 000 meter bilvei (2) fra kaia og opp til gruva for å klare den nødvendige materialtransporten. I tillegg ble Sverdrupbyen anlagt under gruveinngangen.
Produksjonen ble drevet frem til krigen da all gruvedrift på Svalbard stoppet. Anleggene ved Sverdrupbyen og selve Sverdrupbyen ble lite skadet av krigshandlingene på Svalbard, i motsetning til resten av Longyearbyen.
(1) Wandinger 1999. (2) Hoel 1966b:889.
Etter at kraftstasjonen kom i gang igjen i november 1945, startet driften i Nye gruve 1, og den var etter et halvt år oppe i en produksjon på 12 000 tonn per måned. Gruveledelsen regnet med å produsere 150.000 tonn årlig fra Nye gruve 1.
Den 29. oktober 1948 oppsto det brann i gruveverkstedet. Brannen forplantet seg til hovedstollen og omformerstasjonen. Mannskapene fikk kontroll med brannen, og i midten av desember kunne selskapet gjenoppta produksjonen. Driften i Nye gruve 1 ble etter hvert preget av stadig vanskeligere geologiske forhold. I 1958 ble den nedlagt av hensyn til behovet for mer rasjonell drift. Indre deler av Nye gruve 1 og senere Gruve 4 ble etter at gruven ble stoppet, benyttet som drikkevannsreserver i Longyearbyen helt fram til annen halvdel av 1960 årene.
Gruve 2a (1921 - 1937)
Amerikanerne hadde begynt oppfaringen av Gruve 2 i 1913. Denne gruva lå på østsiden av Longyeardalen, rett overfor dagens spisshus i Lia. Selve gruveinnslaget var lagt 274 m.o.h. Amerikanerne hadde drevet inn en oppfaringsstoll ca. 120 m. (3) Store Norske fortsatte oppfaringsarbeidene i 1918. Gruva var imidlertid ikke klar for produksjon da den store gruveulykken i Gruve 1 skjedde i 1920. Eksplosjonen førte derfor til at arbeidet med etableringen av Gruve 2 ble forsert. Dette gjaldt både selve klargjøringen av gruva (oppfaringsarbeidet), men særlig etableringen av transportanlegget fra gruva til kaianlegget. Disse arbeidene omfattet kulltransportør fra gruveåpningen til kullsilo og taubane fra kullsilo til kullager og skipningsanlegg. Disse arbeidene tok tid slik at produksjonen først kunne ta til i 1921.
Driften i gruve 2 gikk i flere år svært bra med jevn og stabil produksjon av gode kvalitetskull. Men fremover på 1930- tallet ble transportveiene i gruva lange. Selskapets styre besluttet derfor å flytte daganlegget lenger inn i dalen og bygge en ny taubane med tilhørende silo. Taubanen fikk en lengde på 2000 m.(4)
I 1937 var det slutt med produksjon fra denne del av gruva med inngang i det første innslaget.
(3) Westby 2003:45. (4) Hoel 1966b:884
Nytt utslag; Gruve 2b (1937-1968)
Etter 1937 fortsatte produksjonen i Gruve 2 fra det nye daganlegget. Dette daganlegget lå 1200 m sør for daganlegget til gruve 2a, ca. 230 m.o.h. Utslaget lå rett overfor den bydelen som i dag heter Nybyen. Kullproduksjonen ble innstilt i september 1941 da bosetningene ble evakuert. Den norske bosetningen ble evakuert til England, mens de sovjetrussiske bosetningene ble evakuert til Murmansk og Arkhangelsk. Evakueringen førte til at all bergverksvirksomhet på Svalbard stoppet opp for resten av krigen. Under det tyske raidet mot gruveanleggene i Isfjorden i september 1943 ble Gruve 2 skutt i brann av det tyske slagskipet "Scharnhorst". Det brant helt til 1962.
På grunn av brannen og en del skader påført under det tyske raidet i 1943 tok det en del tid før Gruve 2b kom i produksjon igjen. Straks krigen var over, begynte selskapet arbeidet med å gjøre gruva klar for gjenopptagelse av driften, og i 1947 ble det på nytt produsert kull i Gruve 2. I januar 1952 skjedde det en gasseksplosjon i gruven, i H2S-avdelingen, hvor seks mann omkom.
Gruve 2 bar Store Norskes kullproduksjon sammen med Gruve 1 frem til våren 1958 da Gruve 1 ble nedlagt. I april 1959 oppsto det en selvantennelse i skeidetippen nedenfor Gruve 2. Brannen fikk snart et stort omfang, og det var i lang tid fare for at den skulle bre seg til daganlegget. Men det gikk bra til slutt.
Produksjonen i Gruve 2 var innstilt i perioden 1960 -1964 da Gruve 5 overtok. Deretter fortsatte den frem til vinteren 1967/68 da kullproduksjonen ble stoppet for godt. Gruve 2 var utdrevet.
Gruve 3 (1971 - 1996)
Gruve 3 ligger i fjellsiden ovenfor flyplassen, 180 m.o.h. (5). Undersøkelser i dette området ble trolig gjennomført allerede i den amerikanske perioden omkring 1913-15. Store Norske foretok undersøkelser her i årene 1929-31. Undersøkelsene er nevnt i styrets årsberetning for 1928/29 hvor det går frem at det er gjort:
"...undersøkels"er av en ny kulgang med indslag bekvemt beliggende ovenfor lastepladsen ca. 1 1/2 km fra denne. Det foreløbige resultat av undersøkelsene viser en drivverdig kulgang av 80 cm.s tykkelse og av samme gode kvalitet som selskapet produserer i grube Il...
Disse undersøkelsene ble videreført i 1939-41. Undersøkelsene ble gjort ved et innslag som ligger ca. 100-150 m vest for frølageret. Det ble også gjennomført undersøkelser her omkring 1967. Undersøkelsene ble trolig gjort på Sveafløtsen som ligger ca. 40 m under Longyearfløtsen i Gruve 3 området (6).
Selv om det ble arbeidet med avdekking av kullfunnene i Gruve 3-feltet før krigen, ble det ikke etablert og satt i drift noen gruve på det tidspunktet.
Oppfaringen av det som skulle bli Gruve 3 startet i driftsåret 1969/70. Regulær produksjon i gruve 3 begynte våren 1971, og i driftsåret 1976/77 sto Gruve 3 for nesten 50% av selskapets totalproduksjon. Gruve 3 sto som selskapets hovedgruve frem til Gruve 7 kom inn med full tyngde og kunne dele denne betegnelsen.
I 1984 oppsto det en brann i daganlegget i Gruve 3. Brannen ble raskt slukket, men en mann mistet dessverre livet.
Gruve 3 ble ansett ferdig oppfart våren 1990, og driften gikk over til å være en ren høstingsdrift. I denne perioden ble det i de innerste delene av gruva hvor det var høye mektigeheter satt i gang kullbryting med en mekanisert strosseutrustning. Denne driftsmetoden ble kombinert med lokomotivtransporten som man på denne tiden hadde i gruva (7). Etter noen år var området med de høye mektighetene utdrevet og driften fortsatt på de lavere mektigheter inntil gruva var utdrevet høsten 1996, og driften ble innstilt.
I dag driver Store Norske med turistvirksomhet med guiding av turister inn i Gruve 3. Slik får de tilreisende et innblikk i den næringen som har dannet grunnlaget for samfunnet.
(5) Wandinger 1999:194. (6) Brugmans 2009:7. (7) Wandinger 1999:196
Gruve 4 (1966 - 1970)
Denne gruva ligger innerst i Longyeardalen under Longyearbreen. Dagåpningene ligger ca. 200 m.o.h. Denne gruva har to åpninger. Åpningen på østsiden av dalen ligger ca. 1 300 m sør for daganlegget til Gruve 2b. Den vestlige åpningen ligger på vestsiden av Longyeardalen og står i forbindelse med Gruve 1b. De to dagåpningene var forbundet med et jernbanespor som krysset Longyeardalen på den såkalte «Løwøbua». Oppfaring startet opprinnelig i 1954 og fortsatte mer eller mindre til midt på 60-tallet. Produksjonen ble tatt ut gjennom stollsystemet i Gruve 2.
Effektiviteten i Gruve 4 var lav hele den korte perioden den var i produksjon. Det ble arbeidet under vanskelige geologiske forhold nær skifergrensen. I tillegg skapte vann som kom fra Longyearbreen også vanskeligheter ved driften. Produksjonen ble til slutt innstilt våren 1970 på grunn av lav produktivitet.
Gruve 5 - Olav Vs gruve (1959 - 1972)
Frem til utbyggingen av Olav Vs gruve begynte i perioden 1956 -1959, hadde all kullproduksjon foregått inne i Longyeardalen. En ny epoke i Store Norskes historie ble innledet ved Gruve 5 i Endalen. Innslaget til gruva ligger ca 10 km fra Longyearbyen. Fra nå av skulle kullproduksjonen i det vesentligste foregå utenfor Longyeardalen. Gruve 5 ligger i Karl Bay-fjellet mellom Endalen og Todalen. Den ene dagåpningen som ligger i Bayfjellnosa ligger 300 m.o.h., mens åpningen på østsiden av Endalen hvor daganlegget er bygget opp ligger ca. 260 m.o.h.
Planene for den nye Gruve 5 ble viet stor oppmerksomhet. Sentralstasjonen for taubanene var ferdig og tatt i bruk i oktober 1957. De forberedende arbeidene med åpningen av gruva tok til med veibygging og fremføring av kraftlinje og telefon. Veien fra kaia til gruveåpningen var ferdig og ble tatt i bruk fra høsten 1957, samme år som oppfaringen begynte. Taubanen frem til gruven ble ferdig sommeren 1958, og det tyngre gruvemateriellet var på plass tidlig på vinteren samme år.
Alt lå nå til rette for kullproduksjon fra Gruve 5. Den begynte høsten 1959 som planlagt med 16 driftsklare retirerende longwallstrosser. De tidligere gruvene ble drevet med avanserende longwalldrift. Den nye driftsmetoden ga vesentlige rasjonaliseringsgevinster. Sammen med andre rasjonaliseringstiltak økte produktiviteten i Gruve 5 til bort imot det dobbelte av det som den hadde vært i de gamle gruvene.
Driftsåret 1959/60 var det første året da all produksjon i selskapet kom fra Gruve 5. Selv om de geologiske forholdene forverret seg etter hvert og gjorde forholdene like vanskelige som i de gamle gruvene, klarte de ansatte å holde produktiviteten oppe. Gruven fortsatte med å bære hovedtyngden av produksjonen i flere år frem til Gruve 6 kom i regulær produksjon i 1969. Produksjonen ble innstilt i mai 1972. Gruven var da utdrevet.
Gruve 6 (1969 - 1981)
Gruve 6 er lagt i Carl Lundhfjellet som ligger mellom Todalen og Bolterdalen. Dagåpningen til gruva ligger ca. 325 m.o.h.
Det ble i løpet av sommeren 1965 drevet prøvestoller i Gruve 6-feltet, som ligger innover i Adventdalen mellom Todalen og Bolterdalen. Resultatet var oppmuntrende hva kullenes kvalitet angikk, og ved stortingsvedtak den 17. juni 1966 ble det bevilget 10.9 mill. kr. til de innledende anleggsarbeidene i Gruve 6.
Oppfaring av Gruve 6 startet i 1967, og produksjonen kom i gang i 1969 med åtte regulære strosser som planlagt. Produksjonen i Gruve 6 ble innstilt i 1981, og ikke alt kull var da tatt ut. Den resterende kullmengden er anslått til å utgjøre ca. 380 000 tonn salgskull. Kullene befinner seg i et område med lave mektigheter innerst i gruva. En gjenåpning av Gruve 6 er lite sannsynlig. Den ville eventuelt kreve betydelig investeringer, og driften ville bli ineffektiv og svært kostbar.
Bakgrunnen for at Store Norske lot gruva gå i driftshvile, var at selskapet ønsket å konsentrere driften om Gruve 3 og Gruve 7.
Gruve 7 (1976 - )
Gruve 7 ligger innerst i Adventdalen mellom Bolterdalen og Foxdalen. Daganlegget til gruva ligger ca. 380 m.o.h. Gruva ligger ca. 14 km (langs veien) fra bosetningen i Longyearbyen. Omkring midten av 60-tallet ble det satt i gang omfattende undersøkelser.
Undersøkelsene i Gruve 7-feltet ga imidlertid ikke bare lyse utsikter i oppstarten. De geologiske forholdene var vanskelige og kullene var av svak kvalitet. I mars 1969 skjedde det imidlertid en endring: Tykkelsen på kullgangene økte samtidig som de mellomliggende steinlag avtok. Dessuten viste det seg at selve kullfraksjonene ble bedre med reinere kull enn i begynnelsen på undersøkelsene. Undersøkelser og oppfaring gikk over flere år, og gruva kom i regulær produksjon i ’76. Dette var den første gruva hvor en tok i bruk hydrauliske, selvskridende stempel. Etter en del endringer og tilpasninger av strosseutstyret, fungerte dette utstyret godt. Produksjonen ble imidlertid stoppet i løpet av høsten 1978, og den kom i gang igjen først høsten 1981 etter en utbedring av gruvas belte- og transportstoll.
Fra driftsåret 1981/82 ble det drevet noe rom- og pillardrift i et tidligere driftsområde, og i 1983 ble det anskaffet og tatt i bruk den første helbrytningsmaskinen, Continuous Miner. I desember 1984 brant den nederste seksjonen av fjelltransportøren og satte fjelltransportøren ut av drift for en kortere periode.
I 1988 holdt det på å gå galt. Driften i Gruve 7 ble stoppet den 24. mai da det brøt ut brann i et utdrevet område ca. fem kilometer fra dagåpningen. Brannområdet ble forseglet ved gjenmuring av åpningen mot brannområdet og deretter innfylling av vann. Fra november samme året kom driften i gang igjen.
Gruve 7 er fremdeles i drift, og der produseres det rundt 130.000 tonn kull i året.
Sveagruva
Sveagruva – til daglig bare kalt Svea- ligger innerst i van Mijenfjorden. I det 19. århundre fattet svenskene interesse for området i forbindelse med de omfattende vitenskapelige undersøkelsene de gjorde på Svalbard. I 1910 ble de første kullprøvene fra Svea brakt til Sverige, og i 1916 ble aktiebolaget Spetsbergens Kölfelt dannet.
Driften i den svenske driftsperioden er preget av svak økonomi. Selskapets økonomiske situasjon ble svært dårlig utover på 1920-tallet. I tillegg ble virksomheten rammet av en brann som førte til at driften ble innstilt i 1925. Anlegget ble etter dette forsøkt solgt. Den svenske riksdagen godkjente at anlegget skulle selges til Store Norske som overtok det svenske kullfeltet i 1934. Kjøpesummen var på 1.000.000 kroner.
I 1935-37 var ca. 30 personer beskjeftiget med ytterligere undersøkelser i Svea. Store Norske åpnet imidlertid ikke produksjonsdrift fordi det var besluttet å konsentrere alt arbeidet om Longyearbyen inntil videre.
Selskapet gikk i 1939 i gang med arbeider for å forberede igangsettelse av drift i Sveagruva, men evakueringen av bosetningene på Svalbard høsten 1941 førte til at dette arbeidet ble oppgitt.
I august 1944 ble hele Svea-anlegget brent ned av besetningen på en tysk u-båt. Etter krigen arbeidet selskapet for en rask gjenoppbygging av anleggene både i Longyearbyen og Svea.
Vestgruva (1945 - 1949)
I Svea ble anleggene gjenoppbygget og Vestgruva ble åpnet. Denne var i drift frem til 1949, da videre drift ble innstilt. Årsaken til at driften ble innstilt var blant annet vanskelige driftsforhold, blant annet et leirelag som lå over kullaget og vanninnsig. Samtidig ble kullmarkedet stadig svekket. Dette førte til at driften ble innstilt 1949. I denne perioden ble det produsert ca 200.000 tonn kull.
På 50-, 60- og 70-tallet ble det drevet ytterligere undersøkelser i perioder. Fra 1970-76 arbeidet 25-30 personer i Svea, og det ble drevet tre kilometer med undersøkelsesstoller. Høsten 1975 ble det lagt frem planer om storstilt utbygging i Svea. Årsproduksjonen var satt til en million tonn, og det var beregnet et bysamfunn på 700 personer, hvorav 450 var ansatt i Store Norske. Planene ble aldri realisert på grunn av stor usikkerhet knyttet til prosjektet.
På 80-tallet var det stort sett begrenset aktivitet i Svea.
Svea Østfelt (1977 - 1987)
Etter at undersøkelsene hadde pågått i flere år ble det satt i gang en forsiktig produksjon kombinert med videre undersøkelser i 1977. Denne virksomheten fortsatte til i 1987. I denne perioden ble det lagt frem flere planer for utbygging av forekomsten for ordinær drift. Arbeidet førte til at det såkalte «Mellomalternativet» ble lagt frem høsten 1984. Planene ble godkjent av Stortinget våren 1985, og anleggsarbeider ble satt i gang. Imidlertid førte vanskelige driftsforhold og sviktende kullmarked til at anleggene ble lagt i driftshvile fra sommeren 1987.
Svea Vest (1997 - 1999)
Først i 1997 ble driften for alvor tatt opp igjen, med full drift i Svea Vest. Under driftshvileperioden var gruva blitt rustet opp og klargjort for strosseproduksjon. Gruva skulle nå komme til å gjenoppstå under det nye navnet «Svea Vest». Etter at driften ble lagt ned i Gruve 3 ble strosseutrustningen i Gruve 3 demontert og flyttet over til Svea. Produksjon ble satt i gang i januar 1997. I 1999 ble det produsert 267.000 tonn kull i Svea Vest, og totalt 50 personer arbeidet i gruva. Driften i Svea Vest varte i knapt 3 år, frem til november 2000, og var preget av vanskelige forhold. Hendelsen som kanskje i sterkest grad førte til beslutningen om å gi opp Svea Vest var ulykken 4. juli 2000 som førte til en dødsulykke. Da driften i Svea Vest ble innstilt var selskapet i ferd med å forberede åpningen av det såkalte «Sentralfeltet» eller «Svea Nord» som kom til å bli den nye betegnelsen på feltet.
Svea Nord (2001 - 2016)
Parallelt med arbeidene i Svea Vest pågikk undersøkelser i det området som skulle blir den nye gruva Svea Nord. Undersøkelsene og oppfaringen av feltet begynte sommeren 1999. Feltet var på forhånd blitt kartlagt gjennom diamantboringer og selskapet anslo kullreservene i feltets kjerneområde til ca. 32 millioner tonn. Mektigheten på kullaget lå mellom 200-500 cm. Sommeren 2000 var Svea Vest utdrevet, og mannskapet ble overflyttet til Svea Nord. I desember 2001 ga Stortinget klarsignal til at det kunne settes i gang drift i Svea Nord. Produksjonen i denne gruva foregikk med høymekanisert strosseutrustning. Sommeren 2005 oppsto en brann i gruva som førte til ca. 8 – 9 mnd. produksjonsstans. Driften kom i gang igjen våren 2006 og foregikk frem til våren 2016, da produksjonen stanset.
Lunckefjell (2014 - 2015)
Planlegging av gruven i Lunckefjell ble startet i 2007. Kjerneboring hadde pågått og oversikt over resursen ble etterhvert klar. Opprinnelig skulle Lunckefjell-prosjektet legges frem for myndighetene i 2009 men selskapet reduserte langtidsplanen for produksjon, og man brukte tiden på å ytterligere kvalitetssikre deler av prosjektet i påvente av høyere kullpriser. Høsten 2010 ble søknad sendt til Sysselmannen og i desember 2011 ga Miljøverndepartementet tillatelse til å starte opp ny gruve i Lunckefjell. Den nye gruva i Lunckefjell ble offisielt åpnet i slutten av februar 2014. Driften av gruva i Lunckefjell innstilles inntil videre fra vinteren 2015. I Prop. 1S (2017-2018) vedtar Stortinget å avvikle gruvedriften i SVea og Lunckefjell og gjennomføre opprydning av anleggene og gruvene.
En stor takk til Peter Brugmans, avdelingsdirektør i Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard, for bidrag til informasjon om våre historiske gruver.
Produksjonen i Svea Nord og Lunckefjell
Svea Nord gruven var i drift fra 1999 til 2016. I det tidsrommet ble det oppfart ca. 130.000 meter stoller og det ble produsert over 30 mill. tonn kull.
1999
Ved revidert nasjonalbudsjett i 1999, i St. prp. Nr. 67, besluttet Stortinget å bevilge midler til fullfinansiering av undersøkelsene i Svea Nord. Åpningsarbeidene i Svea Nord ble igangsatt. Bygging av vei langs Braganzavågen til foten av Høganesbreen ble gjennomført i løpet av våren 1999. Sommeren og høsten 1999 ble veien over Høganesbreen og planet ved innslaget ferdigstilt.
Påhugg i fjellet Boret var ferdig i desember 1999 og det var drevet 3 stoller hver på 100 meter inn i fjellet. Montering av Svalbardrør i morenesonen mellom dagen og fast fjell var ferdig i uke 5 i 2000.
Resultatet før skatt i 1999 ble på 1,3 mill. kroner (tilskudd fra staten på 62 mill. kroner).
2000
Driving av stollene og prøveproduksjonen i 2000 bekreftet de forhold som var forutsatt i forprosjekt-fasen. Dette gjaldt kullmektighet og kullkvalitet, forkastninger – foldesoner, bergmekaniske egenskaper til selve kullet, samt ligg og hengbergarter, vanninntrenging, selvantennelse og metangassinnhold. Det ble dokumentert 41 mill. tonn utvinnbart salgskull med de produksjonsmetodene selskapet valgte.
Ved årets utgang var det drevet 9000 meter stoll og tatt ut 395.149 tonn kull fra prøvedriften.
Resultatet før skatt i 2000 ble på -263 mill. kroner
Produksjonstaket på 400.000 tonn kull pr. år ble opphevet av Stortinget ved behandling av revidert nasjonalbudsjett i 2000.
2001
Første produksjonspanel var ferdig oppfart i juli 2001. Paneler hadde en bredde på 250 meter og det var montert 145 stempel, kuttmaskin og strosseconveyor, til sammen ca. 6.000 tonn utstyr. Strosseutrustningen var ferdig montert 20. august 2001. Komplikasjoner med variasjoner i frekvensen på strømmen gjorde at en ikke oppnådde full effekt av utstyret før en måned senere. Fra september til desember ble det produsert 1.230.633 tonn i Svea Nord. Det ble i november satt ny produksjonsrekord for selskapet med over 400.000 tonn.
Tilrådningen fra Næringsdepartementet om permanent drift ble behandlet av Stortinget i desember 2001 det ble besluttet at Store Norske skulle igangsette drift i Svea Nord etter det opplegget selskapet hadde skissert i forretningsplanen. Virksomheten skulle skilles ut og etableres som heleid datterselskap. Det ble samtidig besluttet å øke aksjekapitalen i det nye selskapet med 150 mill. kroner. Virksomheten ble overført til datterselskapet "Store Norske Spitsbergen Grubekompani AS" 01.01.2002.
Resultatet før skatt i 2001 ble på -21,4 mill. kroner
2002
Produksjonen og oppfaringen ble utført i henhold til planene som var satt for året, dette på tross av at det i juni ble et langt større innsig av smeltevann enn forutsatt. Vanninnbruddet medførte mer eller mindre stopp i både oppfaring og strossedriften i perioden juni til medio august. Resursene ble i denne perioden brukt til å oppgradere vannlensekapasiteten fra 1.000m3/time til 5.000m3/time. Vannet ble pumpet fra synk i krysset mellom H2 og H3 og ut på Høganesbreen, en løftehøyde på ca. 60 meter.
Sommeren 2002 ble det påbegynt driving av tunnel fra området øst for bebyggelsen i Svea til krysset mellom H2 og H3. I tillegg til transport av kull og materiell vil smeltevannet fra Svea Nord bli drenert ut gjennom tunnelen. Svea Nord vil bli tilnærmelsesvis selvdrenerende. Tunnelen har en lengde på 5,6 km og høyde forskjellen er på 280 meter.
Produksjonen i 2002 var på 2.086.872 tonn kull og det ble drevet 10.800 meter stoll.
2002 ble det første året siden begynnelsen av 70-tallet at selskapet gikk med overskudd. Resultat før skatt ble på 68,4 mill. kroner.
2003
Den 22. januar fikk selskapet en dødsulykke i Svea Nord. Under arbeide med Continuous Miner ble en mellomstein-skive på over 2 tonn slynget ut fra sidepallen og traff en gruvearbeidet. Bergslag hadde ikke inntruffet i Store Norskes gruver før og håndbøkene dekket ikke slike hendelser. Prosedyrene ble gjennomgått og håndbøkene omskrevet med hensyn på sikring av sidepallene og hvor ansatte trygt kan oppholde under arbeid.
Sommeren 2003 var det ikke problemer med de store mengder smeltevann som kom inn i Svea Nord.
Produksjonen i 2003 var på 2.870.291 tonn fra Svea Nord og det ble drevet 6.345 meter stoll. I oktober 2003 ble det satt ny produksjonsrekord, det ble produsert 460.000 tonn på en måned. Dette ble omtalt i bransjen som Europa-rekord for tilsvarende utstyr.
Resultatet før skatt i 2003 ble på 74 mill. kroner
2004
En viktig milepæl for selskapet i 2004 var åpningen av den 5,6 km lange transporttunnelen mellom gruva i Svea Nord og Bragazavågen. Tunnelen ble tatt i bruk i mai, men offisielt åpnet av næringsminister Børge Brende i september. Brende betegnet tunnelen som "miljøtunnel" i sin tale. Tunnelen reduserer transportveien for kull til Kapp Amsterdam med 7 km, fra 12 til 5 km. Transporten over den bratte Høganesbreen opphører og all kulltransport på bil foregår på en flat veistrekning. Dette var en vesentlig forbedring av sikkerheten for sjåførene av kullbilene.
Om lag halvveis inne i tunnelen ble det slått på en sidetunnel på 800 meter inn til kullfeltet i Svea Øst. Dermed var adkomsten til dette området allerede åpnet for fremtidig drift.
Mot slutten av året ble neste generasjon oppfaringsmaskin levert, en Bolterminer av typen ABM 25. Denne maskinen kan kutte og bolte samtidig og erstatter Continuous Miner og hengboltriggen.
Etter ønske fra Nærings- og handelsdepartementet ble det satt i gang en prosess for å delprivatisere SNSG. Forutsetningen var at staten skulle være majoritetsinnehaver av aksjene. Flere internasjonale aktører i kullmarkedet viste interesse for selskapet. Saken førte til uro blant de ansatte, og etter grundig prosess innstilte styret i SNSG på å rette fokus mot videre utvikling av selskapet, og at prosessen med delprivatisering ble avsluttet. Innstillingen ble fulgt av Nærings- og handelsdepartementet.
Produksjonen i 2004 var på 2.094.726 tonn fra Svea Nord og det ble drevet 9.400 meter stoll.
Resultatet før skatt ble på 227 mill. kroner.
2005
Året 2005 ble preget av to alvorlige ulykker. Søndag 3. juli omkom en gruvearbeider i en arbeidsulykke i Svea Nord. Ulykken skjedde på oppfaring, det skulle slås gjennom til et tidligere utdrevet område. Når kutten åpnet til det udrevne området strømmet det oksygenfattig luft inn til området hvor arbeiderne var.
Fire uker senere, lørdag 30. juli begynte det å brenne i C-stollen i H3 i Svea Nord. Et omfattende slukningsarbeide pågikk resten av året. Brannen utviklet seg meget raskt og fulgte dreneringsrøret fra tverrslag 49 til tverrslag 33. Dreneringsrøret var av Polyetylen PE med en diameter på 560 mm. Røykdykkere fra Store Norskes redningskorps ble satt i innsats. Det ble besluttet å oversvømme H3 med smeltevann, og det ble etablert en fyllingsdam øverst i transporttunnelen. Fyllingsdammen som ligger ved gruvens laveste punkt ble tettet ved å pumpet inn ekspanderende tetningsmasse. Kort tid etter ble det også bestemt å bruke store mengder inert gass (gass med lavt oksygen innhold) og vanndamp for å slukke brannen. Dette er en kjent metode for å slukke gruvebranner. Selskapet Global Steamefire Inertisation Services (GSIS) ble engasjert til oppdraget. Oppdraget ble gjennomført med å pumpe store mengder inert gass og vanndamp inn i gruva i en periode på 3 uker. Inert gass og vanndamp ble produsert med en jetmotor.
Før brannen lå selskapet an til å få et solid resultat, men på grunn av brannen ble resultatet på 51,6 mill. kroner. Brannen medførte store kostnader for selskapet i form av tapt salg, ødelagt utstyr og en omfattende slukningsoperasjon. Selskapets ressursgrunnlag ble imidlertid ikke redusert som følge av brannen. Beregninger utført av SINTEF viste at om lag 500 tonn kull brant opp.
Produksjonen i 2005 var på 1.390.867 tonn fra Svea Nord og det ble drevet 7093 meter stoll.
Resultatet før skatt i 2005 ble på 53 mill. kroner
2006
Året 2006 var preget av brannen og følgene av den. Gjenåpning av gruven var sluttført i begynnelsen av april, men bare 12 timer etter oppstart gikk det et ras i tilførselstollen til produksjonsområdet hvor strosseutrustningen var montert. Produksjonen kom ikke i gang igjen før i slutten av april.
De som oppholder seg i Svea utfører arbeide knyttet til gruvedriften. De ansatte har ulike arbeidstidsordninger, og i 2006 var det mest typisk sju dager arbeide påfulgt av 7 dager fri. Etter sterkt ønske fra de ansatte startet selskapet utredning av en ny arbeidstidsordning med 14 dager arbeide og 14 dager fri. En spørreundersøkelse viste at et overveldende flertall blant dem som arbeidet skift og turnus i Svea ville ha en slik ordning. Fra SNSGs side ble ordningen vurdert som positiv, blant annet med hensyn til en mer stabil arbeidsstokk. I løpet av høsten planla derfor selskapet en arbeidstidsordning som både tok hensyn til den som ville ha en 14 – 14 ordning og dem som ville fortsette i den gamle 7 – 7 ordningen.
For å oppfylle allerede inngåtte kontrakter fortsatte sesongens skipning også i januar og februar ved hjelp av isbrytere og isforsterket tonnasje.
Produksjonen i 2006 var på 2.321.448 tonn fra Svea Nord og det ble drevet 3338 meter stoll.
Resultatet før skatt i 2006 ble på -85 mill. kroner
2007
Den nye arbeidstidsordningen med 14 – 14 og 7 – 7 ble innført 16. januar 2007 som en prøveordning i ett år.
Mens gjenoppbygging etter brannen sto sentralt i 2006, har arbeidet med å konsolidere og videreutvikle driften hatt sterkt fokus i 2007. Sikring av konsernets rammebetingelser for driften, herunder kapitaltilgang, forsikringsvilkår og den operative driften har vært viktige fokusområder i dette arbeidet.
Den nye administrerende direktøren Bjørn Arnestad skrev: Under min ledelse vil jeg videreføre og videreutvikle det som Robert Hermansen og alle ansatte har bygget opp over mange år. Dette har gitt oss en solid plattform å bygge videre på til beste for eier, ansatte og samfunn. Jeg vi også trekke frem to konkrete områder som vi vil sette sterkt fokus på i tiden fremover. Det ene er helse, miljø og sikkerhet (HMS). Det andre er rekrutteringspolitikk, som ikke minst er viktig i forhold til det ansvaret vi som hjørnesteinsbedrift har for å bidra positivt til samfunnsutviklingen.
2007 var det første hele produksjonsåret etter brannen i gruva i 2005. For å bedre økonomien og for å gjenreise tilliten til Store Norske i markedet var det derfor viktig med høy produksjon dette året.
Produksjonen i 2007 var på 3.998.146 tonn fra Svea Nord og det ble drevet 12.925 meter stoll.
Planlegging av gruven i Lunckefjell ble oppstartet dette året, kjerneboring hadde pågått i noen tid og oversikt over resursen ble etter hvert klar.
Resultatet før skatt i 2007 ble på 130 mill. kroner
Se Roger Manndals film 9175 Sveagruva
2008
2008 var et usedvanlig år. Vi gikk inn i januar med en kullpris på rundt 130 USD pr. tonn, og pilene pekte rett oppover. Et halvt år senere, i juli, nådde kullprisene utrolige 219 USD pr. tonn. Men som kjent vokser intet tre inn i himmelen, og slik var det med prisen på kull også. I løpet av sommeren og høsten sank prisen som en stein, og ved inngangen til 2009 nærmet den seg 70 USD pr. tonn. Siden åpningen av Svea Nord har det stort sett vært selgers marked for kull. Nå er situasjonen snudd, og vi har kjøpers marked med nye utfordringer som kundens behov for kull, pris og kvalitet på produktet og kostnadsnivået i vår egen virksomhet. Økonomisk sett var 2008 det beste året i selskapets 92 årlige historie. Årsaken var ene og alene den høye kullprisen.
I 2008 fikk vi også et annet fokus på selskapets virksomhet, hovedårsaken var arbeidet med den nye Svalbardmeldingen. Det var ingen tvil om at Store Norske var viktig for norsk tilstedeværelse på Svalbard. På den andre siden var kulldrift generelt, og kulldrift på Svalbard spesielt, kontroversielt fra et miljøperspektiv.
Dommen i erstatningssaken etter brannen falt i desember 2008. Saken var da behandlet i to rettsinstanser. Store Norske anket dommen fra Nord-Troms tingretten på et erstatningsbeløp på 540 mill. kroner. Behandlingen i Hålogaland lagmannsrett øket erstatningen med 70 mill. kroner i forhold til tingrettens dom. Forsikringsgiverne anket dommen til Høyesterett, men anken ble forkastet av ankeutvalget og dommen fra lagmannsretten ble stående.
Produksjonen i Svea Nord ble stoppet i fem uker i sommerperioden. Stansen var planmessig lagt til perioden med stor vanninntrengning og ferieavvikling. Driften av gruva kom godet i gang etter ferieavviklingen. En uventet periode med vanninntrengning inntraff i september som følge av mildvær og relativt mye nedbør.
Produksjonen i 2008 var på 3.361.783 tonn fra Svea Nord og det ble drevet 10.307 meter stoll.
Resultatet før skatt i 2008 ble på 1056 mill. kroner
2009
På mange måter var 2009 et tidsskille for Store Norske. Svea Nord kjernen nærmet seg slutten og kvaliteten på kullet synker på grunn av økende innhold av stein i de siste panelene. Når det samtidig er kjøpers marked for kull i Europa, er kullet fra Svea Nord ikke salgbart uten at det settes i verk tiltak for å bedre kvaliteten. Det ble derfor satt i gang planlegging for å investere i oppredningsverk som ville forbedre kullkvaliteten og øke markedsmuligheten vesentlig. Kullene fra Lunckefjell skulle også oppredes.
Produksjonsforholdene i gruva var blitt mer utfordrende enn tidligere. Det er et økende innslag av stein, som medfører at det blir tyngre å drive og at en økende andel av bergfangsten er stein. Panelene blir kortere og oppfaringen pr. tonn kull øker. Faringsveiene blir lengre og tidsforbruket ved transport øker. Samtidig øker vedlikeholdet på veier og ettersikring av stoller i gruva. Geologien blir mer utfordrende med forkastningssoner, noe som spesielt er utfordrende for oppfaringen.
Etter den opprinnelige planen skulle Lunckefjell-prosjektet legges frem for myndighetene til beslutning i 2009. Selskapet hadde i sin langtidsplan redusert årsproduksjonen til 1,5 og 2 mill. tonn. Dette forlenger levetiden på Svea Nord med omtrent to år. Derfor var det ikke noe tidspress for å legge frem Lunckefjell-prosjektet i 2009 og den tidsforlengelsen ble brukt til å kvalitetssikre deler av prosjektet bedre. For at Lunckefjell-investeringen skulle bli lønnsom, måtte kullprisene bli høyere enn markedsprisen pr. dato. Prognosene på kullprisene for 2014 til 2018 så positiv ut.
Produksjonen i 2009 var på 2.573.327 tonn fra Svea Nord og det ble drevet 6.558 meter stoll.
Resultatet før skatt i 2009 ble på 432 mill. kroner
2010
På det operative plan går det ubønnhørlig mot avslutning av Svea Nord. Svea Nord har vært bra for Store Norske. Det har vært kulldrift i storskala, og det har vært mulig å få tilfredsstillende økonomi fra gruvedriften. «Indrefileten» er imidlertid tatt ut, og både 2010 og 2011 byr på dårligere kullkvalitet med mye steininnblanding i kullet. Det ble derfor besluttet å bygge renseverk for kull i Svea. En investering som vil skape ytterlig merverdier for selskapet når kulldriften videreføres til Lunckefjell.
I 2010 startet selskapet rensing av kull ved et mindre oppredningsverk på Kapp Amsterdam. Verket hadde en kapasitet på 100 tonn pr. time.
De økonomiske resultater for 2010 var tilfredsstillende og selskapet hadde en solid økonomi.
Produksjonsforholdene i gruva var blitt ytterlig mer utfordrende enn tidligere. Det er et økende innslag av stein, som medfører at det blir tyngre å drive og at en økende andel av bergfangsten er stein. Panelene blir kortere og oppfaringen pr. tonn kull øker. Faringsveiene blir lengre og tidsforbruket ved transport øker. Samtidig øker vedlikeholdet på veier og ettersikring av stoller i gruva. Geologien blir mer utfordrende med forkastningssoner, noe som spesielt er utfordrende for oppfaringen.
Det ble utarbeidet planer for oppfaring og drift av to strossepaneler sørøst i forekomsten. Tilrettelegging for drift startet på slutten av året. I 2010 ble det boret to kjerneborhull sørøst for hovedfeltet for å kartlegge randsonen rundt Svea Nord. Resultatene viste at kullfløtsen i dette område er lavere enn i hovedfeltet.
Oppfaring av hovedstoll H5, som skal fungere som fremtidig adkomst til Marthabreen og Lunckefjell ble påbegynt. Høsten 2010 ble søknad om å åpne gruven i Lunckefjell sendt til Sysselmannen på Svalbard.
Produksjonen i 2010 var på 1.867.999 tonn fra Svea Nord og det ble drevet 5.406 meter stoll.
Resultatet før skatt i 2010 ble på 349 mill. kroner
2011
2011 har vært et utfordrende år for Store Norske. Etter lange og krevende prosesser ble avtalene med LNS/LNSS og Jebsens/Polar Coal avsluttet. Det ble inngått avtaler med det danske rederiet DS Norden og entreprenøren AF for henholdsvis båtfrakt av kull og transport av kull på vei i Svea. AF hadde også lasting av kullbåtene og vedlikehold av veier og flyplassen i Svea.
Også i 2011 var produksjonsforholdene i Svea Nord utfordrende og innblandingen av stein i kullet har vært oppe i 50 %. Det er da i realiteten umulig å selge kullet. Derfor har det vært helt nødvendig å bygge oppredningsverk for å rense kullet.
I januar 2011 begynte monteringsarbeidene av et større oppredningsverk i Svea. Dette hadde en kapasitet på 400 tonn pr. time. Verket var klart til oppstart 11. juni. I perioden fra 11. juni til 20. november ble det renset totalt 735.065 tonn kull brutto som ga 360.186 tonn kull netto. I tillegg ble det produsert 63.631 tonn filterkake.
I løpet av året ble det tilrettelagt og startet oppfaring for to strossepaneler i den sørøstre delen av gruva. Oppfaringen var ved årsslutt kommet godt i gang og skulle etter planen være ferdigstilt i løpet av juli 2012. Strossedriften i dette feltet skulle starte i oktober 2012.
Helt mot slutten av 2011 nådde oppfaringen i Svea Nord frem til Marthabreen. Bare noen få meter med fjell skiller de «gamle» stollene fra breen utenfor, og på den andre siden lå fremtiden til Store Norske de neste årene: Lunckefjell.
Etter lang og grundig behandling av søknaden om å åpne ny gruve i Lunckefjell sende Sysselmannen sin anbefaling til Miljøverndepartementet. Den 22. desember 2011 ga Miljøverndepartementet tillatelse til å starte opp ny gruve i Lunckefjell. Det var en fin julegave til alle ansatte i Store Norske.
Produksjonen i 2011 var på 1.317.313 tonn fra Svea Nord og det ble drevet 6.080 meter stoll.
Resultatet før skatt i 2011 ble på 70 mill. kroner
2012
Når det gjelder gruveproduksjonen, har 2012 vært et utfordrende år. Vi går mot slutten av Svea Nord kjerne og steininnholdet i kullet har vært høyt. Forholdene ble så utfordrende at vi i april valgte å avslutte produksjonen i det innerste panelet i Svea Nord, H8. Det var en kontroversiell, men helt nødvendig beslutning, selv om jeg forstår at gruvebusen misliker sterkt å sette igjen kull. Det vitner om stort engasjement for jobben og for Store Norske.
På grunn av vanskelige produksjonsforhold, høyt steininnhold, stor slitasje på produksjonsutstyret og lavere kullpriser ble produksjonsutstyret flyttet i løpet av sommeren 2012. Som følge av strosseflytt og vanskelige produksjonsforhold ble produsert volum betydelig lavere enn i 2011.
Etter en lang prosess begynner oppredningsverket i Svea å fungere slik vi ønsker. I november 2012 passerte ORV én million tonn renset kull – takket være utrettelig innsats fra ledelse og operatører, men også fordi det er mindre stein i kullet som kommer fra det nye panelet H3 i Svea Nord. Det er uansett et uangripelig faktum at uten oppredningsverket hadde Store Norske ikke hatt et produkt som markedet ville kjøpe.
Kullprisen har gjennom året hatt en nedadgående trend, noe som utfordrer selskapets lønnsomhet. Det er derfor viktig at vi gjennom forbedringer og endringsvilje klarer å gjennomføre kostnadstilpasninger som gir oss et mer robust økonomisk fundament.
I begynnelsen av mai 2012 var det endelig gjennomslag fra gruva i Svea Nord til Marthabreen. Tidshorisonten på gruva i Lunckefjell er kort (2019). Da må vi for lengst ha planene og godkjenningene klare for utvinning av andre forekomster. Gjennomføringen av Lunckefjell-prosjektet gir oss mulighet til å videreutvikle våre ressurser og kompetanse på arktisk gruvevirksomhet i sårbare omgivelser med de aller strengeste miljøkrav.
Produksjonen i 2012 var på 1.164.338 tonn fra Svea Nord og det ble drevet 6155,57 meter stoll.
Resultatet før skatt i 2012 ble på -276 mill. kroner
2013
2013 har vært et tøft år for Store Norske – med mange utfordringer for alle ansatte i selskapet. Kullprisene har falt til, og holdt seg på, et nivå godt under budsjett, vi har hatt noen problemer i produksjonen, spesielt som følge av vanninntrenging i smelteperioden i Svea Nord, og vi har gjennomført et omfattende program for å redusere kostnader blant annet ved å redusere bemanningen med 60 årsverk. Det har vært helt nødvendig å gjennomføre disse prosessene for at Store Norske skal overleve.
Etter en ganske smertelig barndom har oppredningsverket (ORV) i 2013 demonstrert ytelse i tråd med, eller bedre enn forventningene, ikke minst takket være mannskapenes innsats på planlegging og gjennomføring av vedlikehold, og evne til å utnytte potensiale gjennom kontinuerlige forbedringer. ORV er en sentral del av verdikjeden for å sikre at Store Norske leverer produktkvalitet i tråd med kundens forventninger.
Til tross for en vanskelig situasjon på inntektssiden i 2013 har vi fått på plass finansiering og besluttet å anskaffe strosse som produksjonsutstyr til driften i Lunckefjell.
Oppfaringsdriften i Lunckefjell starter i desember 2013. Produksjonen var 11 871 tonn salgskull. Første strossepanel vil være klart til drift i første halvdel av 2015 og vil ta over hovedproduksjon i Svea for Svea Nord, som da vil være ferdig utdrevet. Lunckefjell-forekomsten anslås å være ferdig utdrevet i 2019. Forekomsten anslås å bestå av ca. 60 % kull av PCI-kvalitet (Pulverized Coal Injection), som er en indikator på at kullet har en høyere kvalitet som gjør at det kan benyttes i forbindelse med stålproduksjon.
Produksjonen i 2013 var på 1.778.325 tonn fra Svea Nord og det ble drevet 3672 meter stoll.
Resultatet før skatt i 2013 ble på -75 mill. kroner.
2014
Den nye gruva i Lunckefjell ble offisielt åpnet i slutten av februar 2014. Produksjonen i 2014 var 68 146 tonn salgskull. Oppfaringsdrift i Lunckefjell fortsatte gjennom 2014. På grunn av sterkt fallende forwardpriser på kull vedtok styret høsten 2014 en ny produksjonsplan som innebærer at driften av gruva i Lunckefjell innstilles inntil videre fra vinteren 2015.
Våren 2014 ble det startet oppfaring av et nytt panel – I1 – i Svea randsone. Hensikten er å sikre produksjonspanel for strosseproduksjon i 2016‐2017. Senhøsten 2014 ble det på grunn av selskapets finansielle situasjon besluttet å redusere kostnadene ved blant annet nedbemanning og ved å overføre produksjonen fra Lunckefjell til Svea Nord randsone. Det ble derfor startet oppfaring for panel D10. Vinteren 2015 ble det nye strosseutstyret montert for produksjon i dette panelet.
Kullprisene har i 2014 fortsatt en fallende trend som startet i 2012, og det er fortsatt overkapasitet i markedet og lave fraktrater som er årsak til utviklingen.
På grunn av Store Norskes vanskelige økonomiske situasjon startet selskapet høsten 2014 en omfattende prosess med kostnadsreduksjoner og betydelig nedbemanning i datterselskapet SNSG.
Produksjonen i 2014 var på 1.545.729 tonn fra Svea Nord og det ble drevet 606 meter stoll.
Resultatet før skatt i 2014 ble på - 902 mill. kroner.
2015
Som en del av en refinansieringsavtale for Store Norske sommeren 2015 kjøpte staten grunneiendommene fra selskapet for 450 mill. kroner. Videre ble det inngått en låneavtale som innebærer at SNSK låner inntil 450 mill. kroner til SNSG. Gjennom disse refinansieringsavtalene sikter Store Norske en begrenset drift i SNSG ut 2016.
Oppfaring av panel D10 i Svea Nord ble gjennomført og strosseutrustningen fra Lunckefjell ble montert og satt i drift i mai 2015. Både oppfaringen og strossedriften ble gjennomført under mellomsteinlaget, som ligger i kullfløtsen i randsonene i Svea Nord. I randsonen i Svea Nord er mellomsteinlaget så tykt at det ikke er mulig å ta det ut med de maskinene som benyttes til kullproduksjonen. Drift under mellomsteinlaget har ikke vært forsøkt i Svea Nord tidligere, men forløp uten større geologiske utfordringer.
Parallelt med strossedriften i D10 ble det gjennomført oppfaring av strossepanel I1 som ligger parallelt med H2. For å sikre maksimal bredde på panelet ble oppfaringsstoll IT1 plassert så nært fjellsiden i vest som mulig. Dette førte til at store deler av stollen har svært lav overdekning. Til tross for svært krevende forhold var stollen ferdigstilt og sikret slik at strosseutrustningen kunne monteres i november. Dette panelet drives med full høyde (ca. 3,6 meter) og det er den gamle Svea Nord strosseutrustning som ble benyttet.
Produksjonen i 2015 var på 1.040.450 tonn fra Svea Nord og det ble drevet 3.930 meter stoll.
Resultatet før skatt i 2015 ble på - 725 mill. kroner.
2016
Grunnet SNSGs vanskelige økonomiske situasjon har det også i 2016 foregått en betydelig nedbemanning i gruveselskapet.
I Svea Nord ble produksjonen av panel I1 fullført tidlig i april. Som følge av fallende kullpriser ble det høsten 2015 besluttet å legge Svea Nord i driftshvile etter at panelet I1 var ferdigdrevet. En betydelig nedbemanning ble gjennomført som følge av dette. Noen ansatte ble overført til Gruve 7. Disse sammen med de resterende i Svea, er viktige for beredskapshensyn, gjennomføring av nødvendig vedlikehold av gruvene i Svea, samt for å beholde nok grunnkompetanse til å starte gruvedriften igjen når markedet tillater det.
I siste halvdel av 2016 har det pågått kontinuerlig vedlikehold og gruvesikring av utstyr og maskiner, samt overvåking og kontroller av beredskaps- og sikringssystemene i gruven. Gruven består av mer enn 45 km tunnel, der det er montert omfattende infrastruktur som belteanlegg, strømforsyning, vannforsyning og overvåkingsanlegg.
Som følge av tidligere beslutning om stopp av produksjonen i Lunckefjell og deretter beslutning om driftshvile av all produksjon i Svea, har det ikke foregått vesentlig aktivitet i gruva, med unntak av sikring og kontroll. Utenfor gruva har det foregått opprydning og klargjøring av bygninger og installasjoner for at anlegget kan stå uten forringelse i påvente av mulig ny oppstart.
Produksjonen i 2016 var på 714.131 tonn fra Svea Nord og det ble ikke utført oppfaring.
Resultatet før skatt i 2016 ble på 46 mill. kroner.
2017
Som følge av vedvarende lave kullpriser ble gruva i Lunckefjell satt i driftshvile i 2015. Av samme årsak ble Svea Nord satt i driftshvile i 2016.
Gruvemannskaper har benyttet driftshviletiden til nødvendig vedlikehold for å opprettholde tilgang og sikkerhet i gruvene, samt infrastruktur i og rundt anlegget. Hensikten har vært å raskt gjøre det mulig å fortsette produksjonen når markedet og prisene gjør det mulig.
Gjennom 2016 og første halvdel av 2017 arbeidet selskapet frem en plan for mulig fortsettelse av driften i Svea-gruvene. Planen ble oversendt eier (NFD) i juni 2017. Selskapet vurderte også muligheten for videre driftshvile, men anså ikke det som et realistisk alternativ. I forslaget til statsbudsjett for 2018 anbefalte regjeringen å ikke bevilge startkapital for videre drift. Dette på grunn av antatt stor risiko i kullmarkedet og derav usikkerhet i inntektsgrunnlaget for gruvedriften.
Stortinget sluttet seg til regjeringens anbefaling. I det endelige vedtaket for statsbudsjett ble det derfor besluttet å avvikle gruvedriften i Svea og Lunckefjell og gjennomføre opprydding av anleggene i og utenfor gruvene.
2018
Etablerte oppryddingsprosjektet på bakgrunn av Prop 1S (2017-2018). Utarbeidelse av Anslag for oppryddingen av Svea og Lunckefjell, P85 ble satt til 2,5 milliarder (Kostnadsramme) Arbeidet med utarbeidelse av Avslutningsplan for Miljøprosjektet Svea og Lunckefjell ble igangsatt.
Les mer om Miljøprosjektet Svea og Lunckefjell her. Se også våre filmer fra prosjektet her
En stor takk til Harry Higraff, tidligere teknisk direktør i Store Norske, for bidrag om Svea Nord og Lunckefjell.
Lunckefjell før og nå
Opprydningen av Lunckefjell er gjennomført i tråd med driftstillatelsen og målene i avslutningsplanen. Både gruvene og det øvrige tiltaksområdet er ryddet på en slik måte at det ikke utgjør eller vil kunne utgjøre en uakseptabel fremtidig miljørisiko. Gjenopprettingen er utført slik at området igjen fremstår som villmarkspreget, og det er lagt til rette for at naturlige prosesser kan virke. Måloppnåelsen er vurdert opp mot tilgjengelig fotodokumentasjon av det den uberørte «før-situasjonen», og området er, så langt det er mulig, tilbakeført til sitt opprinnelige utseende. Fjellmasser og tilførte masser er relokert og arrondert slik at både breoverflater og fjellsider i all vesentlighet fremstår som upåvirket. Det er fortsatt mulig å se hvor enkelte inngrep er gjort, men under sluttbefaringen var det bred faglig enighet om at naturlige prosesser vil viske ut disse gjenværende sporene.
Svea Nord før og nå
Det er enighet mellom Store Norske, fagekspertise og Sysselmesteren om at Fase 2A er løst på en tilfredsstillende måte, og kravene som er stilt i avslutningsplanen er imøtekommet. Området er ferdigstilt og tilbakelevert.
