Språk Språk
Beskrivelse tekst SNSG bildearkiv
Foto: Torbjørn Johnsen

Fakta om kull

Kull er komprimert og omdannet plantemateriale fra forhistoriske sumper og torvmyrer. Avhenging av alder og lagringsforhold kan kullet forekomme i ulike former.

Danning av kull

Fem meter kull, slik vi finner i Svea på Svalbard, har en gang vært 50–60 meter tykk torv. Å danne et slikt torvlag tar omtrent 40 000 år med gode vekstforhold. Landområdene vi i dag kaller Svalbard hadde høyere temperaturer i forhistorisk tid, og slik plantevekst var derfor mulig. 

Omdanningen til kull skjer ved at torvlagene dekkes med sedimenter og presses nedover i jordskorpen, der høyt trykk og temperatur starter en prosess som kalles innkulling. Innkullingen tar mange millioner år. Den må ikke forveksles med forkulling, som er en raskere prosess under andre trykk- og temperaturforhold.

Kulltyper

Basert på innkullingsgraden skiller vi mellom tre hovedtyper kull: Brunkull, steinkull og antrasitt. Det er i hovedsak alder og dyp i jordskorpen som bestemmer innkullingsgraden. Kull med høy innkullingsgrad har høyere energiinnhold og er ”renere” i bruk, fordi innholdet av vann og andre stoffer er lavere.

Brunkull

Brunkull, eller lignitt som det også kalles, er en ung kulltype med lav innkullingsgrad. Kullene er myke og har en matt overflate, og kullforekomstene ligger vanligvis nær jordoverflaten. Energiinnholdet er lavest av de tre. Siden brunkull også inneholder mer svovel enn eldre kull, avgir brunkull mer forurensing ved forbrenning enn kull med høyere innkullingsgrad.

Steinkull

Steinkull har høyere innkullingsgrad enn brunkullet. Det har derfor et høyere karboninnhold og mindre fuktighet enn brunkullet, er hardere og har en glinsende overflate. Steinkullene deles i to kategorier, subbituminøse og bituminøse kull, hvor bituminøse er den mest høyverdige kategorien.

Antrasitt

Antrasitten er den ”eldste” kulltypen. Den er hard med en mørkegrå glinsende farge, og har det høyeste karboninnholdet av alle kulltyper. Antrasitten krever høy temperatur for å la seg antenne, og menneskene slet med å nyttiggjøre seg denne kulltypen helt frem til industriell tid.

Kull på Svalbard

Kull finnes bare i såkalte avsetningsbergarter, som det er lite av på norsk fastland. De eneste drivverdige kullforekomstene i Norge ligger derfor på Svalbard, hvor denne typen bergarter er dominerende. Vi finner særlig mye kull i bergarter fra tidsperiodene karbon (300–360 millioner år siden) og tertiær (2–65 millioner år siden).

Ved Pyramiden i Billefjorden og på Bjørnøya har det vært drift på kull fra karbon, men de fleste andre kullforekomstene på Svalbard er fra tertiær. Gruvene i Ny-Ålesund, Barentsburg, Grumant, Svea og Longyearbyen har alle vært basert på slike forekomster.

Kullet på Svalbard ligger nesten horisontalt i fjellet, som fyllet i en bløtkake. I bergartene fra eldre tertiær (60–65 millioner år siden) er det her i alt fem kullfløtser (kullag). Disse er Sveafløtsen, Todalsfløtsen, Longyearfløtsen, Svarteper og Askeladden. I dag er det bare Longyearfløtsen og Sveafløtsen som er økonomisk drivverdige. I gruvefeltene langs Adventdalen er det Longyearfløtsen som har dannet grunnlag for gruvedriften. I dagens Svea Nord drives utvinning av Sveafløtsen.

Bruk av kull

De viktigste bruksområdene for kull er som brensel i energiproduksjon og prosessindustri, og som reduksjonsmiddel i produksjon av stål.

Kull var verdens viktigste energikilde frem til 1960-tallet, da oljen overtok denne rollen. Likevel er kull fortsatt det viktigste drivstoffet for produksjon av elektrisitet. Over 40 prosent av verdens elektrisitet produseres i kullkraftverk, og 25 prosent av menneskehetens totale energiproduksjon er basert på kull.

Det andre hovedbruksområdet for kull er ulike kjemiske prosesser, hvorav jern- og stålproduksjonen er den viktigste. Det er da vanlig å raffinere kullet til koks på forhånd, ved at flyktige bestanddeler drives ut i en egen prosess. Koksen benyttes deretter som reduksjonsmiddel i rensing av jernmalm og raffinering av jern til stål.

I tillegg benyttes kull blant annet i fremstillingen av sement, kunstgjødsel, plaststoffer, verktøy og farmasøytiske produkter, og som tilsetning ved støping av ulike metallegeringer.

Verdens totale steinkullproduksjon var 5,8 milliarder tonn i 2008. I tillegg kommer brunkullproduksjonen på 950 millioner tonn. I 2009 produserte Store Norske 2.5 millioner tonn kull.

På verdensbasis utgjør kullet den største fossile energireserven. De kjente kullreservene er spredt i mer enn 100 land, med de største reservene i USA, det tidligere Sovjetunionen, Kina, Australia og India. Med dagens produksjonsnivå vil verdens kullreserver vare i ca 200 år.