Kull og miljø

Gruvedriften i Svea og Longyearbyen medfører et lokalt utslipp på ca. 50 000 tonn CO₂-ekvivalenter. Det er dette som kommer på Norges klimaregnskap. Skipstransporten av kullet fra Svalbard til kundene i Europa gir et årlig utslipp på ca. 40 000 tonn CO₂-ekvivalenter. Derimot gir forbrenning av kullet et utslipp på totalt 5,5 mill. tonn CO₂‑ekvivalenter pr. år. Tallene er regnet ut fra Store Norskes nåværende årsproduksjon på to millioner tonn.

Kull fra Store Norske gir likevel lavere utslipp enn kull fra mange sammenliknbare leverandører. Kullet i Svea inneholder svært lite metan, en gass med en klimaeffekt som er 20 ganger sterkere enn CO₂. Gruva ligger rett ved lastehavn og har kort vei til mottaker i Europa sammenlignet med andre store eksportører som Sør-Afrika, Australia og Colombia. Det høye energiinnholdet i kullet gir også kraftverkene en høyere virkningsgrad og dermed et lavere CO₂-utslipp per produsert kWh elektrisitet.

Bryting, lagring, lasting og transport av kull fører til støvflukt. Årlig utslipp av kullstøv er beregnet til 100 gram pr. tonn kull, og støvet gir i første rekke misfarging av snø og jordsmonn ved selve gruveanleggene. Kull er ikke regnet som giftig, men inneholder stoffer som i store mengder og under gitte forhold kan være skadelig for organismer. Blant disse stoffene finner vi polysykliske aromatiske hydrokarboner (PAH). Uavhengige undersøkelser viser at PAH er så sterkt bundet opp i kullstøvet at det ikke tas opp i naturen.